«Journey» – Heltens reise

En stjerne faller til jorden et sted midt i ørkenen, og opp reiser det seg en liten kuttekledd skikkelse. Du går opp en liten bakketopp og i det fjerne skuer du et enormt fjell, samtidig som musikken sveller opp og spillets eneste tekst vises over fjellet – «Journey» – før musikken trekker seg tilbake og teksten forsvinner. Da er det bare deg og reisen igjen. Du og den lille skikkelsen skal ut på en reise med et tydelig mål, men uten at du vet hvorfor du skal dit. Det er en fortelling fortalt uten tekst eller ord, men gjennom musikk, lyd, farger, bevegelse, visuelle metaforer og symboler. I løpet av to timer spiller du deg gjennom et følelsesregister ingen andre kulturuttrykk kan overgå. Det er store ord, men «Journey» er et av de beste spillene som noen gang er laget.

«Mini Metro» – Å planlegge T-baner er både morsomt og komplisert

Du trenger ikke tunge og kompliserte spill som «SimCity», «Cities: Skyline» eller «Transport Tycoon» for å lære hvordan du utformer gode kollektivsystemer i en by. Det holder med «Mini Metro» – et enkelt, morsomt og vanedannende spill, som fungerer på alle plattformer, og i nettleser. Det du trenger å lære deg for å lykkes i spillet er tilfeldigvis også det byplanleggere trenger å forstå om kollektivsystemer (men ofte ikke gjør!).

«Burly Men at Sea» – Tre fiskere på nye eventyr

Et eventyr om tre store, skjeggete fiskere som tar fri fra hverdagsslitet for å søke spenning og nye opplevelser. Du er både historieforteller og veiviser, og skaper flere originale fortellinger som begynner der den forrige sluttet. Det er et flott utgangspunkt for elevene til å gjenfortelle eventyr og å skrive nye.

«Shady Part of Me» – Jeg og meg leter etter utgangen

“There once was a girl who was trapped in dark
With naught but her shadow for company.
A journey to escape she did embark
and her shadow followed distrustfully.”

Bortsett fra at «Shady Part of Me» er et kunstverk som må oppleves, så viser det også hvordan et narrativ kan gjennomsyre absolutt alle elementer i et dataspill. Kan det i tillegg si noe om hva strukturell dissosiasjon er og hvordan det behandles?

«Gone Home» – En oppvekstnovelle i USA på 90-tallet

7. juni 1995 kl. 01:15. Du kommer hjem etter et år i utlandet. Du forventer at familien møter deg, men huset er tomt. Det noe som ikke stemmer. Hvor er alle sammen? Og hva har skjedd? Selv om alle elevene spiller samme spill vil de sitte igjen med minst to helt forskjellige konklusjoner på spillnovellen. «Gone Home» er et ypperlig utgangspunkt for samtaler om familie, vennskap og det å bli voksen, og det å analysere en tekst.

«The Walking Dead» – Moralfilosofi etter zombie-apokalypsen

Zombiene har tatt over. Verden er ikke lengre et sted hvor de vanlige lovene og reglene gjelder. Du må selv være med å bestemme hva som er rett å gjøre nå – og samtidig lære opp kommende generasjoner i hvordan de kan tenke om hva som er rett å gjøre også når de ikke står midt oppe i en zombie-apokalypse.

«Little Misfortune» – Jakten på Evige Lykke (og reven Benjamin)

«Welcome to my game. I’ll be your host and humble narrator. The rules of this game are simple. Play it until the end and you’ll be rewarded. … This is Misfortune. She’s a wonderful child from a not so wonderful family. The sad part is… Today is the day she will die.»

…og slik inviterer Mr. Voice deg og litt senere den åtte år gamle Misfortune inn i et spill, der premien er evig lykke. Det finnes ikke rette eller gale valg i spillet. Bare konsekvenser. Og forresten – hvor drøyt kan et dataspill være?

«This War of Mine» – Sivile i krig er ikke soldater i et spill

Vanligvis fortelles dataspill om krig gjennom siktet til en soldat. I «This War of Mine» må du klare deg uten våpen og lojale medsoldater. Du må overleve som en gjeng vanlige sivile personer i en beleiret by og gjøre det som er nødvendig og lurt for å klare dere. Og da blir fortellingen om krig fortalt av et dataspill noe helt annet. Det er ingen rette eller gale valg. Det er bare å overleve.