«Shady Part of Me» – Jeg og meg leter etter utgangen

“There once was a girl who was trapped in dark
With naught but her shadow for company.
A journey to escape she did embark
and her shadow followed distrustfully.”

Bortsett fra at «Shady Part of Me» er et kunstverk som må oppleves, så viser det også hvordan et narrativ kan gjennomsyre absolutt alle elementer i et dataspill. Kan det i tillegg si noe om hva strukturell dissosiasjon er og hvordan det behandles?

«Little Misfortune» – Jakten på Evige Lykke (og reven Benjamin)

«Welcome to my game. I’ll be your host and humble narrator. The rules of this game are simple. Play it until the end and you’ll be rewarded. … This is Misfortune. She’s a wonderful child from a not so wonderful family. The sad part is… Today is the day she will die.»

…og slik inviterer Mr. Voice deg og litt senere den åtte år gamle Misfortune inn i et spill, der premien er evig lykke. Det finnes ikke rette eller gale valg i spillet. Bare konsekvenser. Og forresten – hvor drøyt kan et dataspill være?

«This War of Mine» – Sivile i krig er ikke soldater i et spill

Vanligvis fortelles dataspill om krig gjennom siktet til en soldat. I «This War of Mine» må du klare deg uten våpen og lojale medsoldater. Du må overleve som en gjeng vanlige sivile personer i en beleiret by og gjøre det som er nødvendig og lurt for å klare dere. Og da blir fortellingen om krig fortalt av et dataspill noe helt annet. Det er ingen rette eller gale valg. Det er bare å overleve.

«Keep Talking and Nobody Explodes» – Så fortsett å snakke!

Den ene eleven er stengt inne i et virtuelt rom sammen med en tikkende bombe. Den andre eleven har manualen «Hvordan desarmere bomber». Men det er et problem – eleven med manualen kan ikke se bomben og eleven med bomben kan ikke se i manualen. De må finne ut av det ved å snakke sammen – og det faderlig fort!